Som ung gutt ble jeg ofte mobbet på skolen fordi jeg var så liten og tynn. De fleste syntes det var greit å ta det ut over en som meg som var så liten og svak at jeg ikke turte å gjøre motstand. Jeg vokste opp i et hardt miljø i sentrale Stockholm, der narkotika og vold var en del av hverdagen. Selv holdt jeg meg langt borte fra alle som drev med slikt.

Trening har alltid vært et sentralt punkt i mitt liv, og jeg var sta. Som 12 åring begynte jeg og noen venner på boksing. Etter to år bestemte jeg meg for å slutte. Jeg var rastløs, syntes treningen ble litt ensidig og blødde dessuten neseblod alt for lett. Jeg tok da turen innom en kampsportbutikk og spurte etter en plass hvor jeg kunne trene både slag, spark, kast og våpen. Jeg fikk en adresse og telefonnummer til Ninja Center på Södermalm i Stockholm. Det viste seg fort at dette var helt riktig for meg. Jeg fikk gjennomgå mange ganger av mine venner som ville jeg skulle vise de hva vi gjorde og selvfølgelig utfordre meg. Jeg klarte likevel beholde min tro på arten tross andres kritikk, og at det var mer populært med arter som Karate, Tae Kwon Do og Kung Fu. I 1984, når jeg akkurat fylt 14 år klev jeg inn i de lokaler som kom til å være starten på en lang fantastisk reise for meg. Jeg fant fort ut hva jeg ville og satte meg høye målsetninger. I 1987 var jeg i dojon hver dag fra 17.00-21.30 og trente. Litt mindre i helgene. Sommeren 1987, jeg var 17 år, bestemte jeg meg for å bli med mange andre i dojon til England på det første Europeiske Taikai med Stormesteren Masaaki Hatsumi. Der ble jeg også gradert til Shodan(1. grad sort belte). Det var utrolig stort å få være med på et slikt arrangement med flere hundre deltakere.

I desember samme året ble det holdt en Lucialeir i Stockholm der det kom folk fra hele Norden. Jeg ble da gradert til Nidan (2. grad sort belte).

Min Sensei, Sveneric Bogsäter, hadde lovet folk fra Finland å komme over å holde leir året etter. Men siden han hadde blitt forhindret i å reise, foreslo han til dem at de skulle ta over meg i stedet. Så i begynnelsen av 1988, akkurat fylt 18 år, fikk jeg holde mitt første seminar. Rett etterpå ble jeg også sendt til å holde leir i Stavanger. Der fikk jeg min første kontakt med norske "buyu". Sommeren 1988 ble Taikai holdt i Stockholm. Jeg var med og hjalp til bak kulissene. Det ble et veldig bra Taikai der jeg fikk muligheten å treffe masse folk fra hele verden.

Høsten 1988 ble jeg rastløs igjen, og var ikke helt fornøyd med livet jeg levde i Stockholm, så jeg bestemte meg for å flytte til Norge for å jobbe. Dessverre kom finanskrisen i 1988 akkurat da, og det ble nesten umulig å få jobb. Etter noen uker i Oslo, og siden i Porsgrunn, tok jeg toget til Stavanger. Der fikk jeg hjelp av alle i dojon til overnatting og jobb. I august 1989 ble jeg kallet inn i militære i Sverige. De ble litt flytting frem og tilbake mellom landene, før jeg i 1991 ble fast boende i Stavanger. Siden jeg var høyest gradert i Norge, med 3. Dan den gang, instruere jeg selv i andres dojo. Dette gjorde at jeg måtte se ting på en annen måte og utviklet meg mer derfra.

På Taikai i Malmö i 1990 fikk jeg muligheten til å gå opp til sakki-testen (5.dan), men fortalte Sveneric at jeg ville trene lit lengre først. Så, i påsken 1991, reiste jeg til Gran Canaria på enda et Taikai. Jeg ville være så godt som mulig før jeg gikk opp til testen, og trente frenetisk i 3 måneder før avreise - faktisk så mye som 30-40 timer i uken. Jeg klarte så testen på første forsøk, og det ble en stor fest etterpå.

Etter at jeg klarte sakki-testen, begynte jeg reise til Japan for å trene direkte under Hatsumi Sensei og de Japanske Shihan. Det har jeg fortsatt med hvert år. Det har blitt en hel del reiser til Taikai rundt om i verden og nærmere 40 turer til Japan i skrivende stund.

Jeg har også fått æren å holde seminarer rundt om i verden (USA, Finland, Danmark, Nederland, Tyskland, Estonia mm). I 2001 mottok jeg mitt 10. Dan og 2005 fikk jeg den høyeste graden i Bujinkan, Jugodan (15). Etter det har jeg blitt tildelt Bujinkans gullmedalje, Bufu Ikkan Sho og tittelen Yushu Shihan. Man skulle tro at det ikke var mer å trene for, men for meg har det bare begynt. Denne arten blir man aldri utlærd i. Ting forandres i takt med ditt eget liv og du ser ting fra et annet ståsted. Ting som du lærte deg for flere år siden, får en helt ny betydning når man modner med alderen.