Denne sommeren skulle det endelig bli, en guttedrøm i oppfyllelse: Jeg skulle få bli med til Japan og trene under selveste Stormesteren.

Gjennom mine siste år som ung utøver i kampkunsten Ninjutsu har Jeg hørt de høyt graderte og de eldre i klubben min dele historier og kunnskap som de har erfart og lært i Japan. 

Det gikk først opp for meg når jeg satt på flyet hvor personalet gjentok “ocha” mens de serverte noe fra en kanne etter middagen. Var er det? Jeg strakte beskjedent ut koppen min ikke helt sikker på om det var det jeg trodde. Grønn te ble servert på direkte flyet fra København. Endelig gikk det opp for meg, Jeg er på vei til Japan!

13,5timers flytur og Jeg klarte ikke å hvile et minutt. Det skyldes ikke den grønne teèn eller det helt greie film-utvalget som fantes på flyet. Jeg var rett og slett bare lettere oppspilt da jeg endelig skulle få en av di største drømmene mine oppfylt: Trene med de store, og å se og oppleve et land og en kultur så annerledes fra vår egen. 

Det første som slo meg ved ankomsten og veien fra Narita flyplass til Kashiwa (hvor vi skulle bo) var hvor godt alt var organisert. Tusenvis av mennesker, massive bygninger, imponerende infrastruktur og trafikk som gikk på flere plan. Men alt var imponerende sammensatt og så velfungerende. Jeg hadde også sett for meg en asfalt-jungel uten like, med høye bygninger over alt. Bygningene var der, men det var også mye natur og relativt mindre hus inn i mellom. Kanskje litt mindre og noe tettere, men ikke så ulikt oss i vesten likevel. 

Første dag vi kom frem bar det rett på trening hos Nagato. Det var selvfølgelig mye bedre enn forventet, og jeg befant meg nå i en ekstase som skulle vare ut turen - og en god stund etter jeg kom hjem også. Ikke bare fikk jeg være med å trene hos Stormesteren i Honbu Dojo, men også se mine forbilder i "action". Disse eldre “supermenneskene” beveger seg på imponerende vis. Jeg fikk også gleden av å trene sammen med min Sensei. Forbildet som jeg tidligere kun har hatt æren av å få læring fra gjennom å ta juling, lot meg nå utføre teknikker på ham. Nervepirrende selvsagt, men aldri før har jeg følt med mer beæret og ydmyk. Jeg fikk også gleden av å få teknikker utført på meg av Noguchi Sensei og Nagato Sensei, noe som selvsagt kjentes på kroppen. Følelsen jeg satt igjen med varmet i hjertet. 

Da jeg var så heldig å få reise med min Sensei, som har vært i Japan over 20 ganger tidligere, denne turen hadde jeg en ganske så enkel rolle: dilte etter og forsøke og lære der jeg kan. Det er mulig jeg klarer å komme meg til Kashiwa, Honbu Dojo, flyplassen og lignende nå - men så har jeg også hatt noen dager på meg å memorisere det på også. Selv om Japan er meget godt organisert, står det meste på skrifttegn (Kanji) og få snakker eller ønsker å snakke engelsk med deg. Forstå meg rett, japanere er noe av det høffligste folket jeg har møtt på, men stoltheten er også der. Så jeg er takknemlig for mitt erfarne reisefølge. 

Da vi i utgangspunktet var i Japan for å trene, og hvor vi enkelte dager fikk med oss 3 treninger, hadde vi også planlagt en liten utflukt. Mt. Fuji med sine 3776m skulle bestiges. Får å få den beste utsikten (soloppgangen), samt ikke gå glipp av treninger, tok vi turen i “hviletiden” altså ettermiddag den ene dagen til formiddag neste dag. Det gikk fint. Vi gikk i behagelig temperatur om natten, fikk med oss en flott soloppgang og kom oss ned igjen før det ble for varmt til å drive rask gange i relativt krevende terreng. Det er også verdt å nevne at japanernes gode organisatoriske evner også har satt sine spor på Mt. Fuji. Du finner hytter, kafeèr, snack-automater og til og med wifi hele veien opp til toppen. Absolutt en tur jeg akter å gå igjen, anbefales virkelig. 

Alt i alt har turen til Japan vært en fantastisk opplevelse, og det å få være del av en flott organisasjon som Bujinkan Dojo og å oppleve en så flott kultur som i Japan er noe jeg er utrolig takknemlig for. Neste tur er allerede booket og jeg ser frem til å fortsette min trening hos mine forbilder.