Logo_bujin1

Ekte selvforsvar – Dynamisk tradisjon – Endeløs utvikling

"'I'm not teaching how to attack. Learning how to attack is for beginners. I'm teaching how to control." - Hatsumi Masaaki

Om graderingssystemet i Bujinkan Budo Taijutsu

Hva er egentlig dette dan-greiene?

Som mange andre ord, uttrykk og skrifttegn kommer den japanske varianten fra kinesisk. I dette tilfellet "duan" (段). På japansk uttales det da "dan" og kan direkte oversettes til å bety "steg" eller "stadie". Opprinnelig ble dan-systemet brukt til en type brettspill i Edo-perioden (1603 til 1868), men ble overført til kampsport av grunnleggeren av Judo, Kanō Jigorō, i 1883.

I de aller fleste kampsporter med tilknytning til Japan, f.eks. Judo, Karate, Aikido osv, brukes disse dan-gradene for å rangere folk mht dyktighet. I idrettsammenheng bør altså noen med 4.dan alltid kunne vinne over noen med 3.dan, ettersom førstnevnte meget sannsynlig er objektivt dyktigere enn sistnevnte.

I Bujinkan gjør vi ting litt annerledes. For det første har vi flere dan-grader enn andre japanske kampsporter, og for det andre bruker vi rangeringen mer som et mål på individuell progresjon. Ergo kan man ikke si at noen med 4.dan nermest garantert er dyktigere enn noen med 3.dan, men kanskje heller at førstnevnte har kommet et stykke lengre i forhold til da han eller hun startet sin trening.

Med andre ord kan man si at vi lener mer mot den opprinnelige, kinesiske betydningen av ordet, altså at man ved å få en ny grad beveger seg over i en ny fase (til neste steg). Gradene våre gis også ofte på forskudd. Det vil si at man ikke nødvendigvis får en ny grad fordi man har fortjent den, men fordi sensei mener at man har potensiale for å fortjene den på sikt. Klart, det er lite sannsynlig at man får 15.dan på sin første treningsøkt, om en så har aldri så mye potensiale, så det burde være trygt å anta at noen med høy grad i Bujinkan faktisk har holdt på en stund.
Grader

Graderingssystem

For den vanlige utøver i Bujinkan Budo Taijutsu (BJK) finnes det i alt 25 oppnåelige grader.  Femten av disse er ”dan”-grader, dvs. svart belte og oppover, og ti er ”kyu”-grader som da er under svart belte. Innenfor ”kyu”-gradene benytter menn grønt belte, mens kvinner benytter rødt. Fargeforskjellen mellom kjønnene kommer av gammel japansk tradisjon, og har ingenting å gjøre med forskjell i grad eller evner.

Les mer om selve treningen her
422ef7b1a9d1b3221b60269e5601fcc8
814424245_58512
Den første graden man har i BJK er ”mukyu”, ofte omtalt som 10.kyu, som da betyr ”uten grad”.  Denne graden er overraskende vanskelig for mange å oppnå ettersom kravet er innbetalt treningsavgift i korrekt beløp og til korrekt tid.  Det stilles ikke noe formelt krav til antrekk for personer med denne graden i Stavanger Ninjutsuklubb.  Derimot eksisterer det heller ikke noe forbud mot den svarte ”gien” (drakt) og ”tabis” (japanske sokker), som de høyere graderte bruker. Bruker man ”gi” må man også bruke hvit ”obi” (belte).

Bare så det er sagt en gang for alle så er graden en innehar fullstendig meningsløs for alle andre enn utøveren selv.  Man skal selvsagt opptre respektfullt ovenfor sine mer erfarne medelever (”Sempai”) og spesielt for instruktører (”Sensei”), men ellers er ens grad helt og holdent personlig.  Dersom en elev får en høyere grad, er dette mellom gitte elev og Sensei, og sier ingenting om andres nivå enten det er høyere eller lavere. Misunnelse og følelse av urettferdighet er smålig og bør legges bort.

Når det er sagt har vi i Stavanger Ninjutsuklubb graderinger innimellom for å kontrollere elevenes beherskelse av ulike aspekter ved treningen.  Typisk blir det ca. en gang per halvår for de med grønne eller røde belter, og minst et år for de med svart. Sensei ser her på mer enn bare teknisk finesse og evnen til å huske gjennomgåtte teknikker. Likevel har vi utarbeidet enkle pensumlister som skal fungere som retningslinjer for å bedømme elevenes kunnskaper. Listene er tilgjengelig ved forespørsel, men husk at kravet for å bli forfremmet til en ny grad sjelden er å bare kunne pugge en mengde teknikker og japanske uttrykk.

Selv om en grad er personlig, kan det være nyttig å vite anslagsvis hvilket nivå en treningspartner eller elev er på.  Dette kan gjøres visuelt ved å se på beltets farge eller på venstre side av ”gien”.  På ”gien” benytter man nemlig i BJK et ”wappen” (emblem) med tilhørende ”hoshi” (stjerner) for å vise hvilken grad man innehar.

I tillegg har vi egne barnegrader i Stavanger Ninjutsu. Når ungene vokser utav det hvite beltet sitt, graderes de til gult,. Derfra går de trinnene videre til de er klare for voksenpartiet, og går over til de vanlige kyu-gradene (grønt/rødt belte). Også her er det gradering hvert halvår, dvs mot slutten av skoleterminen.
grader

Titler i Bujinkan

Shidoshi

Har man 5.dan (”godan”) eller over har man som regel tittelen ”Shidoshi” som forteller allmennheten at man er sertifisert instruktør. For å bli 5.dan må man klare ”sakki”-testen, som er utelukkende utført i Japan under oppsyn av Stormester Masaaki Hatsumi.  For de med trang til å spikke fliser kan man si at man ikke automatisk er "Shidoshi" (instruktør) selv om man er over "godan" (5.dan) - også til tross for at instruktør-sertifikatet i de fleste tilfeller følger med graden. Tittelen bevitner det ærefulle oppdrag å skulle representere og lære fra seg Budo Taijutsu på en respektabel og skikkelig måte. Klarer man ikke det, er man bare en person med en høy grad.

Shidoshi-hô

Første til fjerde ”dan” gjør utøveren kvalifisert til å bli ”shidoshi-ho”, dvs assisterende instruktør, gitt at dette er godkjent av Honbu Dojo (hoved ”dojoen” i Japan). I senere tid har det derimot blitt så mange utøvere over 5.dan at det er sjelden noen grunn til å tildele tittelen ”shidoshi-ho”.

Shihan

Ellevte til femtende dan er egentlig fortsatt 10.dan, men på ulike nivåer.  For eksempel heter egentlig ellevte dan ”Judan Chigyo Happo Biken”, mens femtende egentlig heter ”Judan Kugyo Happo Biken”.  Likevel kaller vi graden fortsatt 11. til 15. dan enkelt og greit fordi det er lettere å si.  Utøvere innenfor denne gruppen kalles ofte for ”Shihan”, altså mester-instuktør.  Man kan for øvrig kalles ”Shihan” tidligere, men dette blir mindre og mindre vanlig.  Faktisk beveger trenden seg mot at man heller må være nærmere 15.dan for å kalles dette.  Merk dog at man ikke kaller seg selv "Shihan", men at det er en slags ærestittel som gis av andre. For spesielt interesserte anbefalles dette bloginnlegget av Shawn Gray på det sterkeste.

Oppnår man 15.dan er man uansett blant de aller høyest graderte i BJK og er hierarki-messig rett under stormasteren selv.  I Stavanger Ninjutsuklubb er vi heldige nok til å ha hele to instruktører med denne graden.

Yūshū Shihan / Dai Shihan

Dette er nye "grader", eller ærestitler egentlig, som Hatsumi-sensei har gitt ut de siste par årene. Yūshū Shihan (優秀師範) betyr, direkte oversatt, noe sånt som "utmerket/overlegen/fortreffelig lærer". Det vil si at vår stormester har lagt merke til at den aktuelle 15.dan har hatt den høyeste graden i Bujinkan i flere år, og fortsetter likevel å reise til Japan for å trene.
Dai Shihan (大師範) betyr strengt tatt "stor lærer", men tolkes heller som "senior instruktør/mester".  Opprinnelig var det bare de to elevene til sjefen sjøl som hadde vært hos ham lengst (Nagato og Nogouchi) som skulle ha denne tittelen, men etterhvert ble det også noen få utlendinger (ikke-japanere).

Uansett er man fortsatt "bare" 15.dan. Med andre ord er disse titlene ingen grad i tradisjonell forstand, men heller en anerkjennelse fra stormesteren om at man har gjort en rimelig god innsats så langt og er på riktig spor fremover.